Rune E. Kolvik

For en drøy uke siden tenkte jeg at når en Trøndersk fotograf gir ut bok må jeg  bare kjøpe den. Dette gjorde jeg altså. Hege Landrø Johnsen har portrettert ett

knippe mennesker i Trondheim som forteller om sitt liv her i byen. Jeg likte godt de mange og forskjellige historiene, og kjente at jeg i prosessen med å lese boken ble enda litt gladere i byen.

Jeg synes Hege har gjort ett godt stykke arbeid i denne boken. Hun kom meg noen år i forkjøpet, da jeg også den siste tiden har vært på idéfasen i ett prosjekt som kan bli en bok av samme type. Nå håper jeg da at hun kjøper min bok når den en gang ser dagens lys.

Jeg lar meg ofte imponere av talentfulle mennesker, og jeg liker det. Både utøvende kunst og ferdige verk som malerier, eller musikk. Jeg lar meg også imponere av gode spillefilmer. Jeg lar meg imponere av vitenskapsmennesker som på en elegant måte får videreformidlet sin kunnskap. Jeg lar meg imponere av gode vokalister, dansere, trommiser og gitarister. Jeg lar meg imponere av talent rett og slett. Ofte blir jeg så imponert at jeg blir rørt. Så rørt at jeg kan feller tårer.

I likhet med publikum i denne videoen ble jeg rørt til tårer av denne damens talent. Hennes kontroll over sitt medium, og hennes fortellerevne i kombinasjon med lydsporet er en sterk opplevelse. I mine øyne i hvertfall.

Den siste uken har jeg prøvd å være mer aktiv på bildenettstedet flickr.com. Flinkere på å følge med på bilder andre legger ut, og diskusjoner i grupper. De jeg legger merke til er mest interresant er en gruppe for mamiya kameraer, og en gruppe for mellomformat fotografi. Jeg har lagt til begge disse på RSS leseren min, og får da full oversikt over alt innhold som legges ut der.

Da jeg kom hjem fra jobb i dag la jeg merke til at mellomformatgruppa hadde 278 nye bilder lagt ut siden jeg la meg i går kveld. Da jeg satt meg i godstolen med en kopp te og skulle se gjennom denne mengden med bilder, la jeg merke til at jeg scrolla meget raskt gjennom lista. Jeg vil anta at hvert bilde fikk ikke mer enn ett sekund på å fange min oppmerksomhet. Dette har jeg kommet frem til er en trend på de aller fleste bildesiter. Hvert bilde farer forbi, og kun de bildene som er tett opp imot den type bilde jeg liker godt blir betraktet særlig lenger enn det.

Hovedårsaken til denne hastigheten er jeg overbevist om er på grunn av den store mengden. Vi blir rett og slett presentert med så mange bilder daglig, også de av oss som ikke oppsøker det spesifikt,  at vi ikke har mulighet til å vie bildene den oppmerksomhet de kanskje fortjener. Og så er det jo også naturlig at i den store mengden med bilder er det veldig mye intetsigende og rett og slett dårlig fotografi.

Iblandt de 278 bildene var det 4-5 som fikk meg til å stoppe for å ta en nærmere titt. Lignende er jo situasjonen for meg. Om jeg legger noen bilder i disse gruppene, så sitter det ett hav av mennesker, som meg, å skummer igjennom materialet. Det stiller virkelig krav til bildene om man vil bli sett i det store havet.

-r

I skrivende stund er Studio Gs lærlinger på Hitra (en øy på kysten av sør-trøndelag.) og koser seg med skitprat, bildediskusjoner og sikkert litt øl også. De er der ute for å begynne på Studio Gs nye bokprosjekt. Også denne gangen handler det om miljøportretter av personligheter der ute i øyene. Jeg kjenner jeg gjerne skulle vært med. Både på grunn av det sosiale, og ikke minst på grunn av fotograferingen. Men det kommer vel muligheter for at jeg kan komme meg utover en tur til våren igjen. Noen må jo være igjen hjemme å jobbe også.

Jeg har tenkt at når jeg eventuelt skal utover å fotografere, så skal jeg gå for den gode gamle mamiyaen min. Tar med digitalt kamera som backup, men hovedkamera blir mamiyaen.

Alt jeg kan gjøre denne gangen er å ønske de unge lærlingene en god tur, og håpe de tar noen skikkelig fine bilder der ute.

-R

Jeg leste nettop en fotograf skrev om sitt eget bilde at han ikke brydde seg så mye om teknikk, og fokuserte mer på personlighet. Jeg begynnte så å gruble på nettop dette. Og jeg har kommet frem til at det finnes tre stadier av teknisk innsikt. Og jeg vil her prøve å sette ord på tankene mine.

Første stadium 
I dette stadiet er de fleste amatører. De amatørene som ikke har noen ambisjoner om å ta teknisk gode bilder. De som er fornøyde bare det de sikta på er i bildet. (noe som har blitt mye lettere etter digitale kameraer gjorde sitt inntog). I dette stadiet er også endel mennesker som gjerne ville vært i andre stadium, men som finner teknikken vanskelig å forstå og praktisere. Det er nettop her jeg ser for meg at disse “jeg bryr meg ikke så mye om teknikk” fotografene er. De sier de ikke bryr seg så mye om teknikken fordi de ikke helt forstår den. På lik linje med de som proklamerer at de bryter komposisjonsrgler.

Andre stadium
Her er de som iherdig jobber med å lære seg teknikken og komposisjonsreglene. De amatørfotografene som bryr seg om å ta teknisk gode bilder. De har også gjerne ambisjoner om å kunne livnære seg av fotografiet, og å få en kreativ karriere. De er voldsomt optatt av teknikk, og når de legger ut bilder på nett eller viser bilder til andre fotografer, oppgir på rams de tekniske data. Dette gjør de for å få bekreftelse på at de valgene som er gjort teknisk, er gode valg. I denne kategoriene finner vi også de menneskene som populært kaller seg “strobists”, og utstyrsglade mennesker. De som bryr seg mer om hvordan ett bilde tas, og ikke bruker så mye tankevirksomhet på hva bildet forteller.

Tredje stadium
Her finner vi de som virkelig ikke bryr seg om teknikken. De kreative menneskene som tar teknisk gode bilder uten å tenke så mye over hvordan bildene blir tatt. De har vært gjennom det andre stadiet, og har en så god forståelse av teknikken at de ikke lenger tenker over hva de gjør. De bare gjør det. Det samme gjelder komposisjon, fargelære, form, osv. Det faller naturlig for dem, og de har muligheten til å bevisst bryte med disse reglene når de føler det hjelper historien bildet skal fortelle. De har heller ikke noe behov for å fortelle at de har brutt regler, eller ikke bryr seg om teknikk.

Jeg tror altså at denne fotografen som sa han ikke bryr seg om teknikken er usikker på sin tekniske kunnskap. Kanskje føler han det litt sårt å få tekniske kommentarer som han ikke helt forstår. Og når han da sier han ikke bryr seg om teknikk, begrenser han kanskje antallet slike kommentarer. En erfaren fotograf ville ikke sagt at han ikke bryr seg om teknikken. En fotograf som tilhører det siste stadiet kan ta ett teknisk dårlig bilde, men jeg mener det da er ett bevisst valg, og derfor kan han ikke si han ikke bryr seg om teknikken. En fotograf på dette stadiet kan også velge å gå bort ifra komposisjonsregler, og vite hvilke regler han bryter. Men han bryr seg ikke om å fortelle at han har gjort det. I motsettning til en fotograf i det første stadiet.

Jeg føler det igjen er på tide å få rabla ned ord. Mye har skjedd siden sist. Sommeren er forbi. Jeg har flytta til ny og større leilighet. Nye folk har begynt i firmaet, og noen har slutta. Det er rett og slett for mye å fortelle om. Til og med i tikkordsform. Jeg nevnte i går kveld for en kompis at det var på tide å skrive nye nytt her. Han lo og sa jeg kunne skrive om en ny god helg, og det tror jeg at jeg skal.

Denne helga hadde Studio-G sin sommer-/høst fest. Årets tema var Hippie – Flower power. Vi tok turen ut i skogen i orkdalen. Jeg er fortsatt ikke helt sikker på hvor vi var, og det er ikke så viktig heller. Mange fine kostymer, og fin stemning. Denne festen markerte også slutten på min ferie. Jeg er altså nå tilbake på jobb, og vi har masse å gjøre. Nesten for mye. Spent på å se hvordan dette årets julesesong blir.

Ingen lovnader, men tror jeg skal klare å skrive litt hyppigere enn hver 4 måned.

-r

Fredag
Helgen skulle begynne bra med en god og produktiv dag på jobben. Men det store høydepunktet for helgen skulle komme senere på kvelden. I flere uker hadde jeg ventet, og endelig var dagen kommet. Dimmu Borgir skulle spille under åpen himmel på torget i Trondheim. Jeg hadde bestemt meg for å ikke spandere penger på billett denne gangen. Jeg fant meg heller ett lite bord på “lille pizza”, hvor jeg kjøpte meg ett par øl, mens jeg nøt oppvarmingen til Dimmu. Det var Kamelot som stod på senen da jeg ankom byen. Jeg husker jeg ble mektig imponert over den rene stemmen til Khan (Kamelots vokalist). Det var nesten som å høre på skiva i spilleren. De spillte mange av sine mest kjente sanger, og lovet dyrt og hellig at de skulle komme tilbake til Trondheim når de hadde ett nytt album å by på.

Men det var Dimmu Borgir jeg var der for å høre. Og det fikk jeg da også. Det kribla litt i kroppen da de første lydene kom fra senen. De spillte alle de gode sangene jeg ville høre, og jeg kjente hårene på armene mine reiste seg da jeg hørte Shagrath si “Left are the kings of the karnival creation, for we are the ones who carry out the echos of the fallen”. Det var umulig å la vær å headbange litt når de spillte “Puritania”. Jeg ble litt nervøs når det nærmet seg slutten for at de skulle glemme å spille “Progenies of the great apocalypse”, men de hadde ikke glemt den. Det var nettop den sangen de avslutta med.
Etterpå traff jeg min gode venninne Maria og fikk en lenge etterlengta klem.

lørdag
Ble tilbrakt sammen med Siv, Eva Therese og hennes kjære Daniel på centrum bowling. En trivelig gjeng som det er lett å ha det moro sammen med. Etter noen runder bowling gikk vi videre til Microbryggeriet. På veien dit gikk vi over torget mens Europe var på senen, så jeg han faktisk også skryte av at jeg har hørt dem live. På Microbryggeriet ble vi møtt av ett vennepar av Eva Therese og Daniel. (jeg husker ikke navnene helt sikkert, så tør ikke skrive dem.) Det ble mye godt øl, og en kebab helt på tampen.
En fin helg.

For en stund siden ble jeg gjort oppmerksom på ett spennende prosjekt som heter Playing for change.  Playing for change er ett multimedieprosjekt som er skapt for å inspirere, bringe sammen, og fremme fred gjennom musikk. Bakmennene har reist rundt og gjort video og lydopptak av musikere fra alle verdens hjørner. De har så redigert og klipt dette og på den måten bringt musikerne sammen. De har noen av sangene liggende på prosjektets hjemmeside (playingforchange.com), men for å oppleve alt materialet må man kjøpe CDen deres. Da får man med en DVD med alle videoene også.

Mannen bak forteller litt om prosjektet:

Sangen Stand by me:

Bob Marleys udødelige One Love:

Så har jeg altså gått til anskaffelse av enda ett kamera. Denne gangen ble det en ny heldigital variant da. Jeg bestemte meg for å kjøpe meg en Canon Powershot G10 som “beståttsvenneprøvegave” til meg selv. Nå ligger batteriet i laderen og jeg er spent på å få testa det nye verktøyet om en liten stund.

Grunnen til at jeg til slutt bestemte meg for å kjøpe G10 er at den er lett å ta med seg overalt, og har mange av funksjonene man finner i en speilrefleks. Man vil jo ikke alltid dra med seg en stor speilrefleks med stort zoomobjektiv, og heller ikke en helatumatisk kompakt. Da må jo G10 være en perfekt mellomting. En annen grunn til innkjøpet er den fantastiske nærgrensa. At man kan få skarpe bilder med kameraet på bare ett par cm avstand kan i mange tilfeller være interessant. Det kan i profesjonell sammenheng for eksempel brukes til å ta detaljbilder av brudens kjole og parets ringer. På den måten trenger man ikke å investere i dyr macrooptikk og plundre med å skifte objektiv underveis i fotograferingen.

I tillegg til at jeg nå har kjøpt nytt kamera så bestemte jeg meg i går for å endelig teste Adobe Photoshop CS4, og det ble en veldig postitiv opplevelse. Jeg er ikke 100% overbevist om å slette min CS2 enda, men det virker lovende. Jeg vurderer også faktisk å slutte å bruke Lightroom nå. Av den enkle grunn at jeg synes det er litt tungvindt egentlig med det plasskrevende biblioteket. Da tror jeg kombinasjonen Bridge – ACR blir mye mer effektivt. Jeg er også frista til oppgradering på jobben. Vi har i dag Capture One 3.7.8. Å oppgradere til Capture One 4 Pro er ikke noe alternativ, da de har gjort forandringer i programmet sitt som for Studio-G blir veldig tungvindte. Hva som skjer vet bare fremtiden.

Inspirert av vakker musikk og det deilige vårværet bare måtte jeg skrive litt på bloggen min. Er det ikke deilig å kjenne at våren er her etter en lang og glatt vinter?

I dag er det arbeidernes dag i Norge, og de alle fleste av oss har fri fra jobbene våre denne dagen. Jeg hadde en liten plan om å stikke til byen med ett av mine filmkameraer, men jeg sov litt for lenge så den planen gled litt ut i ingenting. Jeg bestemte meg i steden for å sitte hjemme å kose meg med litt god musikk og tankene mine.

Jeg har i det siste sett endel norskproduserte filmer og tvprogrammer, og jeg må si jeg er imponert. For mange år siden syntes jeg at norskprodusert liksom ikke var godt nok. Norske skuespillere var bare søppel, og replikker var for unaturlig. Den innstillingen har jeg beholdt i mange år uten å gi norsk underholdning en sjanse til å vise at jeg tok feil. Jeg har de siste fem seks årene myknet mer og mer opp og latt meg gradvis sjarmere. Dette gikk virkelig opp for meg i går og i dag når jeg så enTV serie i 6 episoder på NRK nett-TV som heter AF1. Det er nok en serie med ungdom/barn som målgruppe, men jeg kunne ikke unngå å la meg rive med. Og jeg kommer garantert til å se den igjen om en stund. I likhet med mange noske filmer jeg har sett det siste året som jeg har likt veldig godt.

Den siste uka har jeg også begynnt å se på boligmarkedet så smått. Jeg har jo planer om å flytte om ikke så lenge. Finner mye fint, men de fineste har jeg jo ikke råd til. hehe

Ha en fortsatt fin helg og 1. mai alle sammen. Og sist men ikke minst; nyt våren som best dere kan.