Rune E. Kolvik

Fredag 4. juni åpnet Norsk fotofagskole utstillingen Selvutløser.  Skolens avgangs-elever viste sine arbeider på veggene i den gamle spikerfabrikken, som til høsten skal bli skolens nye skreddersydde lokalitet. Fotografene viste stor bredde i sine arbeider, fra fashion til dokumentariske bilder via kunst. Digitale arbeider og analoge i skjønn ferening.

Den gode kvaliteten på fotografiene var ikke spesiellt overraskende på meg. Noe som derimot overrasket meg litt var at det var så stor variasjon i presentasjonen av bildene. Det var alt fra bilder montert i glass og ramme, bilder montert på kartong/kapa, papirbilder montert på blindramme, lerret hengt på veggen med kjettinger, rammer laget av papirblomster, bilder kuttet opp i forskjellige former og montert tredimensjonalt i layers for å nevne noen.

Lokalene var stapp fulle med folk. Venner og foreldre av fotografene og folk som meg som var nysgjerrige på hva fotografene skulle by på. Det var også tilgang på kald alkoholholdig drikke, som virket veldig populært.

Fotografene selv virket stolte av utstillingen, og det gjorde lærerne også. Det blir spennende å se i fremtiden hvor synlig de blir, og hva de begir seg ut på. Jeg er glad jeg tok turen til Mellomila og lot meg inspirere av de nyutdannede fotografene.

Det var onsdag morgen da vekkeklokka laga et infernalsk rabalder i vinduskarmen. Klokka hadde jeg satt i vinduskarmen slik at jeg måtte fysisk ut av sengen for å slå den av. Klokka var bare 04.00, og det var ikke noe alternativ å ikke stå opp denne morgenen. Bagasjen stod ferdig pakket ved døra. Frokosten jeg hadde laget kvelden før ble spist mens jeg mentalt gikk igjennom det jeg hadde pakket for å unngå at jeg glemte noe.

Nå var tiden inne for å dra. Det øyeblikket jeg hadde venta og håpet på å få til nesten ett år. Jeg skulle møte en trøtt men lystig gjeng på laben for å reise til Kristiansund i firmabussen. Bagasjen ble lastet inn, vi satte oss fast i setene og de fleste av oss prøvde å få til noen ekstra timer søvn.

Det var først når vi var framme i Kristiansund og plukka opp Isabelle på flyplassen at dagen starta for alvor. Vi parkerte bussen og rusla for å hente festivalpassene våre og spiste frokost på en trivelig liten kafé før vi skulle få med oss første foredrag.

(Jeg vil skrive om dagene mine i kristiansund i en post for hver dag. Og de kommer om ikke så voldsomt lenge.)

Jeg besøkte min mor i dag for å hente noe ekstrautstyr til Mamyiaen min. Det jeg var på jakt etter var mitt polaroidbakstykke. Da jeg fant det, oppdaga jeg at det var igjen noen bilder, så jeg bare måtte ta ett selvportrett i speilet på badet. Det fine med polaroid er at man får resultatet “umiddelbart”. (har noen hørt det før?) Papiret trenger bare ett par minutter til å fremkalle bildet. Her er resultatet av fotograferingen.

Jeg leste nettop en fotograf skrev om sitt eget bilde at han ikke brydde seg så mye om teknikk, og fokuserte mer på personlighet. Jeg begynnte så å gruble på nettop dette. Og jeg har kommet frem til at det finnes tre stadier av teknisk innsikt. Og jeg vil her prøve å sette ord på tankene mine.

Første stadium 
I dette stadiet er de fleste amatører. De amatørene som ikke har noen ambisjoner om å ta teknisk gode bilder. De som er fornøyde bare det de sikta på er i bildet. (noe som har blitt mye lettere etter digitale kameraer gjorde sitt inntog). I dette stadiet er også endel mennesker som gjerne ville vært i andre stadium, men som finner teknikken vanskelig å forstå og praktisere. Det er nettop her jeg ser for meg at disse “jeg bryr meg ikke så mye om teknikk” fotografene er. De sier de ikke bryr seg så mye om teknikken fordi de ikke helt forstår den. På lik linje med de som proklamerer at de bryter komposisjonsrgler.

Andre stadium
Her er de som iherdig jobber med å lære seg teknikken og komposisjonsreglene. De amatørfotografene som bryr seg om å ta teknisk gode bilder. De har også gjerne ambisjoner om å kunne livnære seg av fotografiet, og å få en kreativ karriere. De er voldsomt optatt av teknikk, og når de legger ut bilder på nett eller viser bilder til andre fotografer, oppgir på rams de tekniske data. Dette gjør de for å få bekreftelse på at de valgene som er gjort teknisk, er gode valg. I denne kategoriene finner vi også de menneskene som populært kaller seg “strobists”, og utstyrsglade mennesker. De som bryr seg mer om hvordan ett bilde tas, og ikke bruker så mye tankevirksomhet på hva bildet forteller.

Tredje stadium
Her finner vi de som virkelig ikke bryr seg om teknikken. De kreative menneskene som tar teknisk gode bilder uten å tenke så mye over hvordan bildene blir tatt. De har vært gjennom det andre stadiet, og har en så god forståelse av teknikken at de ikke lenger tenker over hva de gjør. De bare gjør det. Det samme gjelder komposisjon, fargelære, form, osv. Det faller naturlig for dem, og de har muligheten til å bevisst bryte med disse reglene når de føler det hjelper historien bildet skal fortelle. De har heller ikke noe behov for å fortelle at de har brutt regler, eller ikke bryr seg om teknikk.

Jeg tror altså at denne fotografen som sa han ikke bryr seg om teknikken er usikker på sin tekniske kunnskap. Kanskje føler han det litt sårt å få tekniske kommentarer som han ikke helt forstår. Og når han da sier han ikke bryr seg om teknikk, begrenser han kanskje antallet slike kommentarer. En erfaren fotograf ville ikke sagt at han ikke bryr seg om teknikken. En fotograf som tilhører det siste stadiet kan ta ett teknisk dårlig bilde, men jeg mener det da er ett bevisst valg, og derfor kan han ikke si han ikke bryr seg om teknikken. En fotograf på dette stadiet kan også velge å gå bort ifra komposisjonsregler, og vite hvilke regler han bryter. Men han bryr seg ikke om å fortelle at han har gjort det. I motsettning til en fotograf i det første stadiet.

First ever, originally uploaded by Rune Kolvik.

This is the first ever photograph I can remember that I have made that is not just a snapshot. I think it was in 1993 when I was 13 years old. My father and I was on a fishing trip. I was tired of fishing without getting any on my lure, so I borrowed my fathers camera and played around a bit. I photographed a lot of flowers and was very fascinated by the background going out of focus.  I saw this little puddle and I wanted it to be a bit out of focus and hoped it would look like an aerial photo of a big lake. When I got the picture from the lab I was very pleased with the result. A while back I was on the phone with my father talking about that my apprenticeship is over. He asked if I remembered this photograph. He told me he still had the negative in his album, so I asked him to send me the negative so I could scan it.

My interest in photography I think I can thank him for. My entire life I can remember him buying me compact cameras and letting me use his system camera.
Thank you, dad.

A fading view, originally uploaded by Rune Kolvik.

In a year this view will be blocked by a new building. I have been living here at Kattem for 25 years. And i just can’t remember ever looking this way and noticing the houses of Lundåsen over the roofs of Kattem before yesterday.

hehe. I knew this would happen. But I guess I had a little bit of hope that I could pull it off. I posted an image the two first days. The third day I had no access to my computer, and I haven’t done anything about it since. I have been photographing, but not with the ~365 in mind. So without further ado I hereby shut down the project and publish photos whenever I feel like doing it.  (smileyface)

I was out today walking around town lugging my heavy Mamiya RZ67 on a tripod. This approach was a kind of  “small camera”-ish. I will be taking my mamiya to town again tomorrow and shoot some more. But this time i will be more stationary. i will set my camera up on a nice background and wait and see what kind of characters show up. I will then ask people to pose for me. I think this is an easier way of doing it. So i don’t have to use a lot of time setting up the camera and adjusting the focus for every frame. I also think i will visit some shops and ask the employees to pose for me. I Desperately need to build up my courage and ask strangers to pose for me.

And on a side-note. I just love my Mamiya. She is a sexy camera. She was out in snowy cold weather and wind today, and she coped better then me. I also had my Canon EOS 40D with me. But didn’t dear take her out of the waterproof camera bag.  I am thinking of giving the Mamiya a name. Any suggestions? Write them in the comments below.

The big thing these days on every flickr stream is the 365 shooters. The project is a hard simple one. To take a photograph and post it every day a full year. Sounds simple right? But imagine being creative and take 365 photographs of different objects/subjects. I kinda promised myself i wouldn’t do the 365 thing, but the last couple of days i have been considering doing it anyway. Or rather my own version.

~365
thilde365 is where i will try to take a photograph every day for a full year. If I don’t succeed however. I won’t take it to hard. I might just get to number 280. Or i might not take a photo 3 days in a row. We’ll see how it goes. I also might post the image here and write a few words about the image. The home of the project however will be my new flickr pro account. I kinda also promised myself i wouldn’t create a flickr account. Not only have i created an account. i am enjoying it, and i purchased a pro account. I guess i am in a period where i go against myself.

I just found an interesting site.

In June 2008 Polaroid discontinued their production of instant analogue film. Since, a group of enthusiasts have bought polaroids equipment and leased the factory in Holland. They have set out to modernize the product and try to lower the cost of the production. Their goal is to be able to offer the old polariod photographers a new and better product.

I have to ask the question though. If the quality differs much from what it was. Will the “Pola photographers” be satisfied and buy the product?

I was not very supriced when i learned that one of the men in this project is Florian Kaps. Florian is one of the founders of the Lomographic Sosiety. With that he turned his back on the digital revolution. And now he repeats that with what they call “The Impossible Project”

Link to their homepage: http://www.the-impossible-project.com/