Rune E. Kolvik

Den siste uken har jeg prøvd å være mer aktiv på bildenettstedet flickr.com. Flinkere på å følge med på bilder andre legger ut, og diskusjoner i grupper. De jeg legger merke til er mest interresant er en gruppe for mamiya kameraer, og en gruppe for mellomformat fotografi. Jeg har lagt til begge disse på RSS leseren min, og får da full oversikt over alt innhold som legges ut der.

Da jeg kom hjem fra jobb i dag la jeg merke til at mellomformatgruppa hadde 278 nye bilder lagt ut siden jeg la meg i går kveld. Da jeg satt meg i godstolen med en kopp te og skulle se gjennom denne mengden med bilder, la jeg merke til at jeg scrolla meget raskt gjennom lista. Jeg vil anta at hvert bilde fikk ikke mer enn ett sekund på å fange min oppmerksomhet. Dette har jeg kommet frem til er en trend på de aller fleste bildesiter. Hvert bilde farer forbi, og kun de bildene som er tett opp imot den type bilde jeg liker godt blir betraktet særlig lenger enn det.

Hovedårsaken til denne hastigheten er jeg overbevist om er på grunn av den store mengden. Vi blir rett og slett presentert med så mange bilder daglig, også de av oss som ikke oppsøker det spesifikt,  at vi ikke har mulighet til å vie bildene den oppmerksomhet de kanskje fortjener. Og så er det jo også naturlig at i den store mengden med bilder er det veldig mye intetsigende og rett og slett dårlig fotografi.

Iblandt de 278 bildene var det 4-5 som fikk meg til å stoppe for å ta en nærmere titt. Lignende er jo situasjonen for meg. Om jeg legger noen bilder i disse gruppene, så sitter det ett hav av mennesker, som meg, å skummer igjennom materialet. Det stiller virkelig krav til bildene om man vil bli sett i det store havet.

-r

Jeg leste nettop en fotograf skrev om sitt eget bilde at han ikke brydde seg så mye om teknikk, og fokuserte mer på personlighet. Jeg begynnte så å gruble på nettop dette. Og jeg har kommet frem til at det finnes tre stadier av teknisk innsikt. Og jeg vil her prøve å sette ord på tankene mine.

Første stadium 
I dette stadiet er de fleste amatører. De amatørene som ikke har noen ambisjoner om å ta teknisk gode bilder. De som er fornøyde bare det de sikta på er i bildet. (noe som har blitt mye lettere etter digitale kameraer gjorde sitt inntog). I dette stadiet er også endel mennesker som gjerne ville vært i andre stadium, men som finner teknikken vanskelig å forstå og praktisere. Det er nettop her jeg ser for meg at disse “jeg bryr meg ikke så mye om teknikk” fotografene er. De sier de ikke bryr seg så mye om teknikken fordi de ikke helt forstår den. På lik linje med de som proklamerer at de bryter komposisjonsrgler.

Andre stadium
Her er de som iherdig jobber med å lære seg teknikken og komposisjonsreglene. De amatørfotografene som bryr seg om å ta teknisk gode bilder. De har også gjerne ambisjoner om å kunne livnære seg av fotografiet, og å få en kreativ karriere. De er voldsomt optatt av teknikk, og når de legger ut bilder på nett eller viser bilder til andre fotografer, oppgir på rams de tekniske data. Dette gjør de for å få bekreftelse på at de valgene som er gjort teknisk, er gode valg. I denne kategoriene finner vi også de menneskene som populært kaller seg “strobists”, og utstyrsglade mennesker. De som bryr seg mer om hvordan ett bilde tas, og ikke bruker så mye tankevirksomhet på hva bildet forteller.

Tredje stadium
Her finner vi de som virkelig ikke bryr seg om teknikken. De kreative menneskene som tar teknisk gode bilder uten å tenke så mye over hvordan bildene blir tatt. De har vært gjennom det andre stadiet, og har en så god forståelse av teknikken at de ikke lenger tenker over hva de gjør. De bare gjør det. Det samme gjelder komposisjon, fargelære, form, osv. Det faller naturlig for dem, og de har muligheten til å bevisst bryte med disse reglene når de føler det hjelper historien bildet skal fortelle. De har heller ikke noe behov for å fortelle at de har brutt regler, eller ikke bryr seg om teknikk.

Jeg tror altså at denne fotografen som sa han ikke bryr seg om teknikken er usikker på sin tekniske kunnskap. Kanskje føler han det litt sårt å få tekniske kommentarer som han ikke helt forstår. Og når han da sier han ikke bryr seg om teknikk, begrenser han kanskje antallet slike kommentarer. En erfaren fotograf ville ikke sagt at han ikke bryr seg om teknikken. En fotograf som tilhører det siste stadiet kan ta ett teknisk dårlig bilde, men jeg mener det da er ett bevisst valg, og derfor kan han ikke si han ikke bryr seg om teknikken. En fotograf på dette stadiet kan også velge å gå bort ifra komposisjonsregler, og vite hvilke regler han bryter. Men han bryr seg ikke om å fortelle at han har gjort det. I motsettning til en fotograf i det første stadiet.

Inspirert av vakker musikk og det deilige vårværet bare måtte jeg skrive litt på bloggen min. Er det ikke deilig å kjenne at våren er her etter en lang og glatt vinter?

I dag er det arbeidernes dag i Norge, og de alle fleste av oss har fri fra jobbene våre denne dagen. Jeg hadde en liten plan om å stikke til byen med ett av mine filmkameraer, men jeg sov litt for lenge så den planen gled litt ut i ingenting. Jeg bestemte meg i steden for å sitte hjemme å kose meg med litt god musikk og tankene mine.

Jeg har i det siste sett endel norskproduserte filmer og tvprogrammer, og jeg må si jeg er imponert. For mange år siden syntes jeg at norskprodusert liksom ikke var godt nok. Norske skuespillere var bare søppel, og replikker var for unaturlig. Den innstillingen har jeg beholdt i mange år uten å gi norsk underholdning en sjanse til å vise at jeg tok feil. Jeg har de siste fem seks årene myknet mer og mer opp og latt meg gradvis sjarmere. Dette gikk virkelig opp for meg i går og i dag når jeg så enTV serie i 6 episoder på NRK nett-TV som heter AF1. Det er nok en serie med ungdom/barn som målgruppe, men jeg kunne ikke unngå å la meg rive med. Og jeg kommer garantert til å se den igjen om en stund. I likhet med mange noske filmer jeg har sett det siste året som jeg har likt veldig godt.

Den siste uka har jeg også begynnt å se på boligmarkedet så smått. Jeg har jo planer om å flytte om ikke så lenge. Finner mye fint, men de fineste har jeg jo ikke råd til. hehe

Ha en fortsatt fin helg og 1. mai alle sammen. Og sist men ikke minst; nyt våren som best dere kan.

Yeah i know.. me? thinking? right? Well. I have actually.

Lately i have added a lot of blogs to my RSS reader. A lot of blogs on photography and photographic art. On these blogs I have seen several posts about new sites coming on line. One more specific then the other. One site for contemporary photographic art. (Yes ANOTHER one.) And another for contemporary photographic art with the color red in them. Another with pictures of sidewalks. Ok ok, This is exaggerating, but I do so to illustrate a point. And my point is. I’ve seen this before. Not exactly like this, but very similar. Some time ago there were a lot of new companies starting websites. Investing millions of dollars(or whatever kind of currency) they didnt have. To sell some kind of a product nobody would buy. Anyway, long story short. They all went bankrupt, and the world kinda agreed that this would not happen again anytime soon. Now, again,  we see thousands of new websites popping up in a rapid rate. One more specific then the other. And they all think they have a good product to sell. They all claim to be the new hot thing. But in reality most of these sites are the same old stuff all over again. Maybe with a colorful new design. Or a minimalistic design more suitable for contemporary photography.

Anyway. My point is this. People will sooner or later grow tired of visiting hundreds of sites every day reading the same on them all. Or seeing the same pictures. I have mentioned contemporary art particularly (mostly because i have seen a lot of them lately), but the same goes for wedding photography and i am sure the same “problem” goes for all aspects of semiprofessional and professional photography (I am leaving amateur photography out of this post, but i might say something similar about that too).  I am not against people wanting to create something for themselves. But i am thinking that it might be a good idea to think abut the “market”. An over saturated market benefits no one. When i go into a camera store i would hope to find a broad range of makes and models. So that i don’t have to wander around town through ten different stores to collect the information i need.

I am increasingly a fan of community thinking. To have a large site where people network, add content, discuss, exchange ideas or inspire each other. There are sites like this, and more will open in the future. But maybe there should be just one. One big ass site about, by and for photographers of any genre. I was listening to the squeeze the lime pod-cast the other day. Mr. Pieter Van Impe said that he as a wedding photographer was a jack of all trades. In his work he would need to be a journalistic- and a still life photographer as well as a wedding photographer. I agree with him. So every photographer that wants to be the best of his trade would benefit from also being competent in all aspects of approaches to the job. But that’s for a different post.

Sooner or later people will loose interest in all these specific sites. The hits will drop rapidly. And many of the sites will perish and disappear when the authors no longer want to put money and time into updating a site with no visitors.

I’m a bit torn on the subject. On one hand i am a system loving man. That part of me loves the idea of having a title connected to a photographic image. The title makes it easy to refer to any specific image. (i.e. The pond-moonlight by Edward Steichen) This makes the archival of the work easy. Especially in a digital archive.

The pond-moonlight by Edward Steichen

On the other hand. I feel that a title limits an image’s potential. It limits the viewers imagination. If i was at a gallery and saw a beautiful abstract image of a kitchen appliance i would be disappointed if there was a title telling me what it was. I would much rather be wondering what it might be. Maybe even a flying saucer or a big lasergun.

I am about to participate in a national photographic competition in Norway. The jury requires all pictures to have titles. I can give my photographs the title “untitled” if i want. But then what is the point? Why not make a number system that makes truly untitled photographs possible. A number for the photographer, and then 1 trough 4 for the 4 photographs you can submit for the competition. Then the title would not be the referrer to the work, but an optional attribute to the photographers that want to give their work titles.

I know alot of photographers that don’t give their photographs titles, and i know alot of them that do.What i have been noticing on online gallery sites (like photo.net, flickr.com and deviantart.com) is that a lot of artists don’t take the title seriously. Many artists seems to just pick a random phrase or word that just comes to them.  They don’t really think about what they want to say with their work. They don’t use the title to emphasize an emotion or a theme of their work.

I am not to fond of titles myself. Mostly because most of the photographs i take are portraits and if i were to give them titles it would be the person in the portraits name, and maybe a sequence number or the date and place of the shoot. I will just have to live with the fact that i have to give some of my images titles to be able to supply my work to some photographic competitions.