I kveld har jeg vært på kafé med trivelige Turi Marte. Det var moro å snakke fag med henne, og av og til se det går opp ett lys for henne hvis jeg forklarer noe nytt.
Etter ett par kopper kaffe og masse dialog dukket Jonathan opp sammen med Pia Sønstrød. Pia driver ett studio i Drammen sammen med sin far Aril Sønstrød. Lenge siden jeg har sett henne nå, så det var moro å treffe henne tilfeldig i Trondheim.
Det var onsdag morgen da vekkeklokka laga et infernalsk rabalder i vinduskarmen. Klokka hadde jeg satt i vinduskarmen slik at jeg måtte fysisk ut av sengen for å slå den av. Klokka var bare 04.00, og det var ikke noe alternativ å ikke stå opp denne morgenen. Bagasjen stod ferdig pakket ved døra. Frokosten jeg hadde laget kvelden før ble spist mens jeg mentalt gikk igjennom det jeg hadde pakket for å unngå at jeg glemte noe.
Nå var tiden inne for å dra. Det øyeblikket jeg hadde venta og håpet på å få til nesten ett år. Jeg skulle møte en trøtt men lystig gjeng på laben for å reise til Kristiansund i firmabussen. Bagasjen ble lastet inn, vi satte oss fast i setene og de fleste av oss prøvde å få til noen ekstra timer søvn.
Det var først når vi var framme i Kristiansund og plukka opp Isabelle på flyplassen at dagen starta for alvor. Vi parkerte bussen og rusla for å hente festivalpassene våre og spiste frokost på en trivelig liten kafé før vi skulle få med oss første foredrag.
(Jeg vil skrive om dagene mine i kristiansund i en post for hver dag. Og de kommer om ikke så voldsomt lenge.)
For en drøy uke siden tenkte jeg at når en Trøndersk fotograf gir ut bok må jeg bare kjøpe den. Dette gjorde jeg altså. Hege Landrø Johnsen har portrettert ett 
knippe mennesker i Trondheim som forteller om sitt liv her i byen. Jeg likte godt de mange og forskjellige historiene, og kjente at jeg i prosessen med å lese boken ble enda litt gladere i byen.
Jeg synes Hege har gjort ett godt stykke arbeid i denne boken. Hun kom meg noen år i forkjøpet, da jeg også den siste tiden har vært på idéfasen i ett prosjekt som kan bli en bok av samme type. Nå håper jeg da at hun kjøper min bok når den en gang ser dagens lys.
Jeg lar meg ofte imponere av talentfulle mennesker, og jeg liker det. Både utøvende kunst og ferdige verk som malerier, eller musikk. Jeg lar meg også imponere av gode spillefilmer. Jeg lar meg imponere av vitenskapsmennesker som på en elegant måte får videreformidlet sin kunnskap. Jeg lar meg imponere av gode vokalister, dansere, trommiser og gitarister. Jeg lar meg imponere av talent rett og slett. Ofte blir jeg så imponert at jeg blir rørt. Så rørt at jeg kan feller tårer.
I likhet med publikum i denne videoen ble jeg rørt til tårer av denne damens talent. Hennes kontroll over sitt medium, og hennes fortellerevne i kombinasjon med lydsporet er en sterk opplevelse. I mine øyne i hvertfall.
For en stund siden ble jeg gjort oppmerksom på ett spennende prosjekt som heter Playing for change. Playing for change er ett multimedieprosjekt som er skapt for å inspirere, bringe sammen, og fremme fred gjennom musikk. Bakmennene har reist rundt og gjort video og lydopptak av musikere fra alle verdens hjørner. De har så redigert og klipt dette og på den måten bringt musikerne sammen. De har noen av sangene liggende på prosjektets hjemmeside (playingforchange.com), men for å oppleve alt materialet må man kjøpe CDen deres. Da får man med en DVD med alle videoene også.
Mannen bak forteller litt om prosjektet:
Sangen Stand by me:
Bob Marleys udødelige One Love:
Inspirert av vakker musikk og det deilige vårværet bare måtte jeg skrive litt på bloggen min. Er det ikke deilig å kjenne at våren er her etter en lang og glatt vinter?
I dag er det arbeidernes dag i Norge, og de alle fleste av oss har fri fra jobbene våre denne dagen. Jeg hadde en liten plan om å stikke til byen med ett av mine filmkameraer, men jeg sov litt for lenge så den planen gled litt ut i ingenting. Jeg bestemte meg i steden for å sitte hjemme å kose meg med litt god musikk og tankene mine.
Jeg har i det siste sett endel norskproduserte filmer og tvprogrammer, og jeg må si jeg er imponert. For mange år siden syntes jeg at norskprodusert liksom ikke var godt nok. Norske skuespillere var bare søppel, og replikker var for unaturlig. Den innstillingen har jeg beholdt i mange år uten å gi norsk underholdning en sjanse til å vise at jeg tok feil. Jeg har de siste fem seks årene myknet mer og mer opp og latt meg gradvis sjarmere. Dette gikk virkelig opp for meg i går og i dag når jeg så enTV serie i 6 episoder på NRK nett-TV som heter AF1. Det er nok en serie med ungdom/barn som målgruppe, men jeg kunne ikke unngå å la meg rive med. Og jeg kommer garantert til å se den igjen om en stund. I likhet med mange noske filmer jeg har sett det siste året som jeg har likt veldig godt.
Den siste uka har jeg også begynnt å se på boligmarkedet så smått. Jeg har jo planer om å flytte om ikke så lenge. Finner mye fint, men de fineste har jeg jo ikke råd til. hehe
Ha en fortsatt fin helg og 1. mai alle sammen. Og sist men ikke minst; nyt våren som best dere kan.