Rune E. Kolvik

Denne dagen har vært utrolig fin. Den begynte med god frokost, før turen gikk til hytta ved Vassvatnet. Det er noe med naturen der oppe som virkelig tiltaler meg. Bratte høye fjell. Etter å ha lempet noe søppel på tilhengeren ble det vafler og kaffe før turen gikk tilbake mot Sandnessjøen. Skyfri himmel og varmt vær gav meg mange flashbacks til ferieturene i samme område på nittitallet. Fergeturen ble tilbrakt på dekk med vinden gjennom håret (på haka). Vel hjemme i Sandnessjøen ble resten av kvelden tilbringt på verandaen. Kvelden ble avslutta med øl og midnattsol. I morgen blir det en tur på sjøen. Håper været holder seg.

I kveld har jeg vært på kafé med trivelige Turi Marte. Det var moro å snakke fag med henne, og av og til se det går opp ett lys for henne hvis jeg forklarer noe nytt.

Etter ett par kopper kaffe og masse dialog dukket Jonathan opp sammen med Pia Sønstrød. Pia driver ett studio i Drammen sammen med sin far Aril Sønstrød. Lenge siden jeg har sett henne nå, så det var moro å treffe henne tilfeldig i Trondheim.

Spenningen steg. Køen utenfor kinosalen var ganske lang. Dørene ble åpnet og køen seig inn i kinosalen. Endelig var jeg her, og endelig skulle jeg få kreativt føde igjen. Vel inne i salen ble vi introdusert for Dawid. Dawid er en svensk kunstner med fotografi som uttrykksform. Han begynnte med å vise bilder fra noen av hans mest kjente serier. Han viste også en serie bilder som var ganske langt fra de andre hva angår uttrykk som omhandlet biler.Vi fikk også høre om hvordan det ble slik at det var kunstner han skulle bli, og at det ikke var så lett å bli akseptert av det svenske kunstnermiljøet.

Etter en liten pause var vi tilbake i salen igjen for å se og lytte til den ferske norske skatefotografen Øystein Kvanneid. Øystein begynte sitt foredrag med å si at han var sykt nervøs, og jeg mener jeg tydelig hørte dette i stemmen hans. Men han myket opp litt etterhvert og nervøsiteten så ut til å være borte. Øystein var på workshop med Morten Krogvold i Italia da Morten fikk se bildene hans, og oppfordret ham til å fortsette og satse på hobbyen sin. Øystein viste oss en serie bilder han hadde tatt på interrail rundt om i Europa hvor han hadde fotografert sin skatende kompis foran kjente landemerker som for eksempel TV tårnet i Berlin og det skjeve tårn i Piza.

Etter Kvanneids foredrag hadde vi en litt lengere pause til lunch, og vi tenkte vi skulle stikke til motellet å sjekke inn. Da vi kom dit var bare den ene leiligheten vaska, men vi fikk i hvertfall satt inn bagasjen vår. Uansett var det jo godt å få gjort noe annet en liten stund, for dagen i kinosalen skulle bli lang.

Tilbake i kinosalen skulle vi bli kjent med den amerikanske bryllupsfotografen David Beckstead. David er veldig opptatt av at det han gjør er mer en livsstil enn en jobb, noe jeg kan holde med ham i. Han reiser verden rundt med sin lille familie og fotograferer bryllup og holder workshops. Han presiserer også at han tar bilder som han liker, ikke bilder han tror brudeparet vil like. “Det er jo nettop derfor de kommer til meg” sier han. Oppskriften hans på en fotografering er 50% safe, 50% play. Altså bruker han halve tiden på å leke. Fotografere i motlys. Uvanlige perspektiver. Fotograferer uten å se gjennom søkeren. “Why not? It might work.”

Etter Davids foredrag måtte vi gjøre ett valg. Skulle vi se Bill Atkinson, eller skulle vi få med oss foredraget og utstillingen til Trine Ottesen og Arnfinn Johnsen. Valget falt på det siste alternativet hvilket betød at vi hadde en halvtime til fri disposisjon. Isabelle spurte pent om vi kunne stikke på Amfi å se om vi fant en hettegenser/jakke til henne. Noe jeg ikke kunne si nei til.

Når vi endelig fant utstillingslokalet i gågata tenkte jeg at dette skal bli en smertefull opplevelse. Det var ingen stoler, så vi måtte sitte på det harde betonggulvet. Halebeinet mitt er ikke så glad i betonggulv. Men når Trine begynte å snakke om sin historie fanget hun oppmerksomheten min. Jeg skal ikke forsøke å gjenfortelle den her, for jeg kommer garantert til å blande sammen hendelsesforløpet. Men hele kunstprosjektet ble til etter at hun fikk brystkreft, og hun fikk ett veldig behov for å uttrykke seg. Hun oppsøkte mange fotografer, men ingen var villige til å hjelpe henne. Da hun bestemmte seg for å kontakte Arnfinn Johnsen fikk hun napp. Arnfinn hjalp henne å visualisere en liste med 13 ord som var viktige for Trine, og det er disse som er utstillingen. Bildene skal i desember stilles ut på rådhusplassen i Oslo. Anbefaler alle å se dem.

Onsdagens programhøydepunkt var den eldre sjarmerende franske herren Marc Riboud. Marc er noe så sjeldent som en beskjeden franskmann. Han gikk i læra hos magnumfotografen Henri Cartier-Bresson, og ble selv også magnummedlem. Han kom raskt i gang med å vise sine humoristiske og fantastiske øyeblikksbilder fra hele verden. Innimellom kom han med en kort humoristisk kommentar til bildene sine som; “This is Tibet” og “This is not Tibet” Hele salen skrattet da ett av hans få fargebilder dukket opp på lærretet og han sa; “This is a color photograph” med sin vakre franske accent. Jeg kan ikke skryte på meg at jeg visste hvem han var på forhånd, men jeg kjente igjen noen av bildene hans underveis. ..nå vet jeg hvem han er, og er glad jeg fikk oppleve ham.

Etter dagens program var over, var det tid for å komme seg til motellet å få spist litt middag. Det ble litt øl til maten også, som seg hør og bør. Det ble litt øl etter maten også. Og en drikkelek. Også hadde NKF fest i naboleiligheten. En fin dag tok slutt og jeg så frem til torsdagen. 

I dag var jeg på postkontoret for å hente ett brev som visstnok var for stort for postkassa mi. Det skulle vise seg å være svennebrevet mitt. Jeg har jo tidligere fått skriftlig bevis på bestått svenneprøve, men det ble liksom litt mer offisiellt når dette brevet ankom.

Så ble det altså klart for noen dager siden at Studio G skal reise til årets Nordic Light Fotofestival.(24. April – 1. Mai) Vi reiser med ett knippe fotografer og lærlinger og skal overvære noen av dagene. Da jeg i fjor ikke fikk kommet meg til Kristiansund for å besøke festivalen, var tanken at jeg i hvertfall skulle ta turen neste år. Og nå er det altså planlagt en tur. Hurra

Gleder meg sånn til å høre på foredragene og rusle på utstillinger å se fysiske fotografier. Jeg ser jo tusenvis av bilder ukentlig gjennom jobb og internettsurfing, men det blir liksom ikke det samme som å se de fysiske verkene til de fotografene man ser litt opp til. Den utstillingen jeg gleder meg mest til å se, er nok den kontroversielle fotografen Jan Saudek. Synd at han ikke kommer til Kristiansund, men siden han sjeldent reiser ut av Tsjekkia må jeg nok nøye meg med å se bildene. Jeg gjeder meg også til å se Marc Ribauds bilder, og ikke minst høre foredraget hans.

Det blir en fin liten tur sånn rett etter min trettiårsdag litt tidligere i april.  

Dette er siste tilskudd i kamerasamlingen min. Min far hadde med seg sitt gamle polaroidkamera til meg da han kom på besøk i helgen. Jeg ble veldig glad for gaven. Har lenge hatt lyst på ett Polaroidkamera som bruker den kjente 600 filmen til Polaroid. Etter endel leting i dag, fant jeg en nettbutikk som hadde igjen litt film som er utgått på dato. Jeg leste i en artikkel at Florian Kaps fra The impossible Project hadde kjøpt restlageret fra polaroid og hadde oppretta en nettbutikk (Polapremium) som han selger filmen fra. Jeg kjøpte 2 pakker med film, som gir meg 20 bilder. Det er jo ikke bilder jeg kan “knipse” til den prisen, så jeg funderer nå på hva jeg skal bruke de 20 bildene til. Kanskje en serie med selvportretter? Vi får se. Det passer i hvertfall veldig godt at det er kvadratisk utsnitt, som jeg er så glad i.

Jeg har forresten også Polaroidbakstykke til min elskede Mamiya, så jeg planlegger også innkjøp av film til den. Jeg må få noen til å være snill å hjelpe meg med å hente mørkerommet mitt som nå står hos min mor og samler støv.

(bilde av det nye kameraet kommer)

Jeg lar meg ofte imponere av talentfulle mennesker, og jeg liker det. Både utøvende kunst og ferdige verk som malerier, eller musikk. Jeg lar meg også imponere av gode spillefilmer. Jeg lar meg imponere av vitenskapsmennesker som på en elegant måte får videreformidlet sin kunnskap. Jeg lar meg imponere av gode vokalister, dansere, trommiser og gitarister. Jeg lar meg imponere av talent rett og slett. Ofte blir jeg så imponert at jeg blir rørt. Så rørt at jeg kan feller tårer.

I likhet med publikum i denne videoen ble jeg rørt til tårer av denne damens talent. Hennes kontroll over sitt medium, og hennes fortellerevne i kombinasjon med lydsporet er en sterk opplevelse. I mine øyne i hvertfall.

Den siste uken har jeg prøvd å være mer aktiv på bildenettstedet flickr.com. Flinkere på å følge med på bilder andre legger ut, og diskusjoner i grupper. De jeg legger merke til er mest interresant er en gruppe for mamiya kameraer, og en gruppe for mellomformat fotografi. Jeg har lagt til begge disse på RSS leseren min, og får da full oversikt over alt innhold som legges ut der.

Da jeg kom hjem fra jobb i dag la jeg merke til at mellomformatgruppa hadde 278 nye bilder lagt ut siden jeg la meg i går kveld. Da jeg satt meg i godstolen med en kopp te og skulle se gjennom denne mengden med bilder, la jeg merke til at jeg scrolla meget raskt gjennom lista. Jeg vil anta at hvert bilde fikk ikke mer enn ett sekund på å fange min oppmerksomhet. Dette har jeg kommet frem til er en trend på de aller fleste bildesiter. Hvert bilde farer forbi, og kun de bildene som er tett opp imot den type bilde jeg liker godt blir betraktet særlig lenger enn det.

Hovedårsaken til denne hastigheten er jeg overbevist om er på grunn av den store mengden. Vi blir rett og slett presentert med så mange bilder daglig, også de av oss som ikke oppsøker det spesifikt,  at vi ikke har mulighet til å vie bildene den oppmerksomhet de kanskje fortjener. Og så er det jo også naturlig at i den store mengden med bilder er det veldig mye intetsigende og rett og slett dårlig fotografi.

Iblandt de 278 bildene var det 4-5 som fikk meg til å stoppe for å ta en nærmere titt. Lignende er jo situasjonen for meg. Om jeg legger noen bilder i disse gruppene, så sitter det ett hav av mennesker, som meg, å skummer igjennom materialet. Det stiller virkelig krav til bildene om man vil bli sett i det store havet.

-r

I skrivende stund er Studio Gs lærlinger på Hitra (en øy på kysten av sør-trøndelag.) og koser seg med skitprat, bildediskusjoner og sikkert litt øl også. De er der ute for å begynne på Studio Gs nye bokprosjekt. Også denne gangen handler det om miljøportretter av personligheter der ute i øyene. Jeg kjenner jeg gjerne skulle vært med. Både på grunn av det sosiale, og ikke minst på grunn av fotograferingen. Men det kommer vel muligheter for at jeg kan komme meg utover en tur til våren igjen. Noen må jo være igjen hjemme å jobbe også.

Jeg har tenkt at når jeg eventuelt skal utover å fotografere, så skal jeg gå for den gode gamle mamiyaen min. Tar med digitalt kamera som backup, men hovedkamera blir mamiyaen.

Alt jeg kan gjøre denne gangen er å ønske de unge lærlingene en god tur, og håpe de tar noen skikkelig fine bilder der ute.

-R

Jeg føler det igjen er på tide å få rabla ned ord. Mye har skjedd siden sist. Sommeren er forbi. Jeg har flytta til ny og større leilighet. Nye folk har begynt i firmaet, og noen har slutta. Det er rett og slett for mye å fortelle om. Til og med i tikkordsform. Jeg nevnte i går kveld for en kompis at det var på tide å skrive nye nytt her. Han lo og sa jeg kunne skrive om en ny god helg, og det tror jeg at jeg skal.

Denne helga hadde Studio-G sin sommer-/høst fest. Årets tema var Hippie – Flower power. Vi tok turen ut i skogen i orkdalen. Jeg er fortsatt ikke helt sikker på hvor vi var, og det er ikke så viktig heller. Mange fine kostymer, og fin stemning. Denne festen markerte også slutten på min ferie. Jeg er altså nå tilbake på jobb, og vi har masse å gjøre. Nesten for mye. Spent på å se hvordan dette årets julesesong blir.

Ingen lovnader, men tror jeg skal klare å skrive litt hyppigere enn hver 4 måned.

-r