Rune E. Kolvik

Denne dagen har vært utrolig fin. Den begynte med god frokost, før turen gikk til hytta ved Vassvatnet. Det er noe med naturen der oppe som virkelig tiltaler meg. Bratte høye fjell. Etter å ha lempet noe søppel på tilhengeren ble det vafler og kaffe før turen gikk tilbake mot Sandnessjøen. Skyfri himmel og varmt vær gav meg mange flashbacks til ferieturene i samme område på nittitallet. Fergeturen ble tilbrakt på dekk med vinden gjennom håret (på haka). Vel hjemme i Sandnessjøen ble resten av kvelden tilbringt på verandaen. Kvelden ble avslutta med øl og midnattsol. I morgen blir det en tur på sjøen. Håper været holder seg.

I kveld har jeg vært på kafé med trivelige Turi Marte. Det var moro å snakke fag med henne, og av og til se det går opp ett lys for henne hvis jeg forklarer noe nytt.

Etter ett par kopper kaffe og masse dialog dukket Jonathan opp sammen med Pia Sønstrød. Pia driver ett studio i Drammen sammen med sin far Aril Sønstrød. Lenge siden jeg har sett henne nå, så det var moro å treffe henne tilfeldig i Trondheim.

Fredag 4. juni åpnet Norsk fotofagskole utstillingen Selvutløser.  Skolens avgangs-elever viste sine arbeider på veggene i den gamle spikerfabrikken, som til høsten skal bli skolens nye skreddersydde lokalitet. Fotografene viste stor bredde i sine arbeider, fra fashion til dokumentariske bilder via kunst. Digitale arbeider og analoge i skjønn ferening.

Den gode kvaliteten på fotografiene var ikke spesiellt overraskende på meg. Noe som derimot overrasket meg litt var at det var så stor variasjon i presentasjonen av bildene. Det var alt fra bilder montert i glass og ramme, bilder montert på kartong/kapa, papirbilder montert på blindramme, lerret hengt på veggen med kjettinger, rammer laget av papirblomster, bilder kuttet opp i forskjellige former og montert tredimensjonalt i layers for å nevne noen.

Lokalene var stapp fulle med folk. Venner og foreldre av fotografene og folk som meg som var nysgjerrige på hva fotografene skulle by på. Det var også tilgang på kald alkoholholdig drikke, som virket veldig populært.

Fotografene selv virket stolte av utstillingen, og det gjorde lærerne også. Det blir spennende å se i fremtiden hvor synlig de blir, og hva de begir seg ut på. Jeg er glad jeg tok turen til Mellomila og lot meg inspirere av de nyutdannede fotografene.

Spenningen steg. Køen utenfor kinosalen var ganske lang. Dørene ble åpnet og køen seig inn i kinosalen. Endelig var jeg her, og endelig skulle jeg få kreativt føde igjen. Vel inne i salen ble vi introdusert for Dawid. Dawid er en svensk kunstner med fotografi som uttrykksform. Han begynnte med å vise bilder fra noen av hans mest kjente serier. Han viste også en serie bilder som var ganske langt fra de andre hva angår uttrykk som omhandlet biler.Vi fikk også høre om hvordan det ble slik at det var kunstner han skulle bli, og at det ikke var så lett å bli akseptert av det svenske kunstnermiljøet.

Etter en liten pause var vi tilbake i salen igjen for å se og lytte til den ferske norske skatefotografen Øystein Kvanneid. Øystein begynte sitt foredrag med å si at han var sykt nervøs, og jeg mener jeg tydelig hørte dette i stemmen hans. Men han myket opp litt etterhvert og nervøsiteten så ut til å være borte. Øystein var på workshop med Morten Krogvold i Italia da Morten fikk se bildene hans, og oppfordret ham til å fortsette og satse på hobbyen sin. Øystein viste oss en serie bilder han hadde tatt på interrail rundt om i Europa hvor han hadde fotografert sin skatende kompis foran kjente landemerker som for eksempel TV tårnet i Berlin og det skjeve tårn i Piza.

Etter Kvanneids foredrag hadde vi en litt lengere pause til lunch, og vi tenkte vi skulle stikke til motellet å sjekke inn. Da vi kom dit var bare den ene leiligheten vaska, men vi fikk i hvertfall satt inn bagasjen vår. Uansett var det jo godt å få gjort noe annet en liten stund, for dagen i kinosalen skulle bli lang.

Tilbake i kinosalen skulle vi bli kjent med den amerikanske bryllupsfotografen David Beckstead. David er veldig opptatt av at det han gjør er mer en livsstil enn en jobb, noe jeg kan holde med ham i. Han reiser verden rundt med sin lille familie og fotograferer bryllup og holder workshops. Han presiserer også at han tar bilder som han liker, ikke bilder han tror brudeparet vil like. “Det er jo nettop derfor de kommer til meg” sier han. Oppskriften hans på en fotografering er 50% safe, 50% play. Altså bruker han halve tiden på å leke. Fotografere i motlys. Uvanlige perspektiver. Fotograferer uten å se gjennom søkeren. “Why not? It might work.”

Etter Davids foredrag måtte vi gjøre ett valg. Skulle vi se Bill Atkinson, eller skulle vi få med oss foredraget og utstillingen til Trine Ottesen og Arnfinn Johnsen. Valget falt på det siste alternativet hvilket betød at vi hadde en halvtime til fri disposisjon. Isabelle spurte pent om vi kunne stikke på Amfi å se om vi fant en hettegenser/jakke til henne. Noe jeg ikke kunne si nei til.

Når vi endelig fant utstillingslokalet i gågata tenkte jeg at dette skal bli en smertefull opplevelse. Det var ingen stoler, så vi måtte sitte på det harde betonggulvet. Halebeinet mitt er ikke så glad i betonggulv. Men når Trine begynte å snakke om sin historie fanget hun oppmerksomheten min. Jeg skal ikke forsøke å gjenfortelle den her, for jeg kommer garantert til å blande sammen hendelsesforløpet. Men hele kunstprosjektet ble til etter at hun fikk brystkreft, og hun fikk ett veldig behov for å uttrykke seg. Hun oppsøkte mange fotografer, men ingen var villige til å hjelpe henne. Da hun bestemmte seg for å kontakte Arnfinn Johnsen fikk hun napp. Arnfinn hjalp henne å visualisere en liste med 13 ord som var viktige for Trine, og det er disse som er utstillingen. Bildene skal i desember stilles ut på rådhusplassen i Oslo. Anbefaler alle å se dem.

Onsdagens programhøydepunkt var den eldre sjarmerende franske herren Marc Riboud. Marc er noe så sjeldent som en beskjeden franskmann. Han gikk i læra hos magnumfotografen Henri Cartier-Bresson, og ble selv også magnummedlem. Han kom raskt i gang med å vise sine humoristiske og fantastiske øyeblikksbilder fra hele verden. Innimellom kom han med en kort humoristisk kommentar til bildene sine som; “This is Tibet” og “This is not Tibet” Hele salen skrattet da ett av hans få fargebilder dukket opp på lærretet og han sa; “This is a color photograph” med sin vakre franske accent. Jeg kan ikke skryte på meg at jeg visste hvem han var på forhånd, men jeg kjente igjen noen av bildene hans underveis. ..nå vet jeg hvem han er, og er glad jeg fikk oppleve ham.

Etter dagens program var over, var det tid for å komme seg til motellet å få spist litt middag. Det ble litt øl til maten også, som seg hør og bør. Det ble litt øl etter maten også. Og en drikkelek. Også hadde NKF fest i naboleiligheten. En fin dag tok slutt og jeg så frem til torsdagen. 

Det var onsdag morgen da vekkeklokka laga et infernalsk rabalder i vinduskarmen. Klokka hadde jeg satt i vinduskarmen slik at jeg måtte fysisk ut av sengen for å slå den av. Klokka var bare 04.00, og det var ikke noe alternativ å ikke stå opp denne morgenen. Bagasjen stod ferdig pakket ved døra. Frokosten jeg hadde laget kvelden før ble spist mens jeg mentalt gikk igjennom det jeg hadde pakket for å unngå at jeg glemte noe.

Nå var tiden inne for å dra. Det øyeblikket jeg hadde venta og håpet på å få til nesten ett år. Jeg skulle møte en trøtt men lystig gjeng på laben for å reise til Kristiansund i firmabussen. Bagasjen ble lastet inn, vi satte oss fast i setene og de fleste av oss prøvde å få til noen ekstra timer søvn.

Det var først når vi var framme i Kristiansund og plukka opp Isabelle på flyplassen at dagen starta for alvor. Vi parkerte bussen og rusla for å hente festivalpassene våre og spiste frokost på en trivelig liten kafé før vi skulle få med oss første foredrag.

(Jeg vil skrive om dagene mine i kristiansund i en post for hver dag. Og de kommer om ikke så voldsomt lenge.)

I dag var jeg på postkontoret for å hente ett brev som visstnok var for stort for postkassa mi. Det skulle vise seg å være svennebrevet mitt. Jeg har jo tidligere fått skriftlig bevis på bestått svenneprøve, men det ble liksom litt mer offisiellt når dette brevet ankom.

Så ble det altså klart for noen dager siden at Studio G skal reise til årets Nordic Light Fotofestival.(24. April – 1. Mai) Vi reiser med ett knippe fotografer og lærlinger og skal overvære noen av dagene. Da jeg i fjor ikke fikk kommet meg til Kristiansund for å besøke festivalen, var tanken at jeg i hvertfall skulle ta turen neste år. Og nå er det altså planlagt en tur. Hurra

Gleder meg sånn til å høre på foredragene og rusle på utstillinger å se fysiske fotografier. Jeg ser jo tusenvis av bilder ukentlig gjennom jobb og internettsurfing, men det blir liksom ikke det samme som å se de fysiske verkene til de fotografene man ser litt opp til. Den utstillingen jeg gleder meg mest til å se, er nok den kontroversielle fotografen Jan Saudek. Synd at han ikke kommer til Kristiansund, men siden han sjeldent reiser ut av Tsjekkia må jeg nok nøye meg med å se bildene. Jeg gjeder meg også til å se Marc Ribauds bilder, og ikke minst høre foredraget hans.

Det blir en fin liten tur sånn rett etter min trettiårsdag litt tidligere i april.  

Kom over dette bildet på bildesiden photo.net i kveld. Jeg liker veldig godt de deilige myke tonene. Bildet er tatt av fotografen Alon Eshel

Jeg besøkte min mor i dag for å hente noe ekstrautstyr til Mamyiaen min. Det jeg var på jakt etter var mitt polaroidbakstykke. Da jeg fant det, oppdaga jeg at det var igjen noen bilder, så jeg bare måtte ta ett selvportrett i speilet på badet. Det fine med polaroid er at man får resultatet “umiddelbart”. (har noen hørt det før?) Papiret trenger bare ett par minutter til å fremkalle bildet. Her er resultatet av fotograferingen.

Dette er siste tilskudd i kamerasamlingen min. Min far hadde med seg sitt gamle polaroidkamera til meg da han kom på besøk i helgen. Jeg ble veldig glad for gaven. Har lenge hatt lyst på ett Polaroidkamera som bruker den kjente 600 filmen til Polaroid. Etter endel leting i dag, fant jeg en nettbutikk som hadde igjen litt film som er utgått på dato. Jeg leste i en artikkel at Florian Kaps fra The impossible Project hadde kjøpt restlageret fra polaroid og hadde oppretta en nettbutikk (Polapremium) som han selger filmen fra. Jeg kjøpte 2 pakker med film, som gir meg 20 bilder. Det er jo ikke bilder jeg kan “knipse” til den prisen, så jeg funderer nå på hva jeg skal bruke de 20 bildene til. Kanskje en serie med selvportretter? Vi får se. Det passer i hvertfall veldig godt at det er kvadratisk utsnitt, som jeg er så glad i.

Jeg har forresten også Polaroidbakstykke til min elskede Mamiya, så jeg planlegger også innkjøp av film til den. Jeg må få noen til å være snill å hjelpe meg med å hente mørkerommet mitt som nå står hos min mor og samler støv.

(bilde av det nye kameraet kommer)