Rune E. Kolvik

Så ble det altså klart for noen dager siden at Studio G skal reise til årets Nordic Light Fotofestival.(24. April – 1. Mai) Vi reiser med ett knippe fotografer og lærlinger og skal overvære noen av dagene. Da jeg i fjor ikke fikk kommet meg til Kristiansund for å besøke festivalen, var tanken at jeg i hvertfall skulle ta turen neste år. Og nå er det altså planlagt en tur. Hurra

Gleder meg sånn til å høre på foredragene og rusle på utstillinger å se fysiske fotografier. Jeg ser jo tusenvis av bilder ukentlig gjennom jobb og internettsurfing, men det blir liksom ikke det samme som å se de fysiske verkene til de fotografene man ser litt opp til. Den utstillingen jeg gleder meg mest til å se, er nok den kontroversielle fotografen Jan Saudek. Synd at han ikke kommer til Kristiansund, men siden han sjeldent reiser ut av Tsjekkia må jeg nok nøye meg med å se bildene. Jeg gjeder meg også til å se Marc Ribauds bilder, og ikke minst høre foredraget hans.

Det blir en fin liten tur sånn rett etter min trettiårsdag litt tidligere i april.  

Kom over dette bildet på bildesiden photo.net i kveld. Jeg liker veldig godt de deilige myke tonene. Bildet er tatt av fotografen Alon Eshel

Jeg besøkte min mor i dag for å hente noe ekstrautstyr til Mamyiaen min. Det jeg var på jakt etter var mitt polaroidbakstykke. Da jeg fant det, oppdaga jeg at det var igjen noen bilder, så jeg bare måtte ta ett selvportrett i speilet på badet. Det fine med polaroid er at man får resultatet “umiddelbart”. (har noen hørt det før?) Papiret trenger bare ett par minutter til å fremkalle bildet. Her er resultatet av fotograferingen.

Dette er siste tilskudd i kamerasamlingen min. Min far hadde med seg sitt gamle polaroidkamera til meg da han kom på besøk i helgen. Jeg ble veldig glad for gaven. Har lenge hatt lyst på ett Polaroidkamera som bruker den kjente 600 filmen til Polaroid. Etter endel leting i dag, fant jeg en nettbutikk som hadde igjen litt film som er utgått på dato. Jeg leste i en artikkel at Florian Kaps fra The impossible Project hadde kjøpt restlageret fra polaroid og hadde oppretta en nettbutikk (Polapremium) som han selger filmen fra. Jeg kjøpte 2 pakker med film, som gir meg 20 bilder. Det er jo ikke bilder jeg kan “knipse” til den prisen, så jeg funderer nå på hva jeg skal bruke de 20 bildene til. Kanskje en serie med selvportretter? Vi får se. Det passer i hvertfall veldig godt at det er kvadratisk utsnitt, som jeg er så glad i.

Jeg har forresten også Polaroidbakstykke til min elskede Mamiya, så jeg planlegger også innkjøp av film til den. Jeg må få noen til å være snill å hjelpe meg med å hente mørkerommet mitt som nå står hos min mor og samler støv.

(bilde av det nye kameraet kommer)

For en drøy uke siden tenkte jeg at når en Trøndersk fotograf gir ut bok må jeg  bare kjøpe den. Dette gjorde jeg altså. Hege Landrø Johnsen har portrettert ett

knippe mennesker i Trondheim som forteller om sitt liv her i byen. Jeg likte godt de mange og forskjellige historiene, og kjente at jeg i prosessen med å lese boken ble enda litt gladere i byen.

Jeg synes Hege har gjort ett godt stykke arbeid i denne boken. Hun kom meg noen år i forkjøpet, da jeg også den siste tiden har vært på idéfasen i ett prosjekt som kan bli en bok av samme type. Nå håper jeg da at hun kjøper min bok når den en gang ser dagens lys.

Jeg lar meg ofte imponere av talentfulle mennesker, og jeg liker det. Både utøvende kunst og ferdige verk som malerier, eller musikk. Jeg lar meg også imponere av gode spillefilmer. Jeg lar meg imponere av vitenskapsmennesker som på en elegant måte får videreformidlet sin kunnskap. Jeg lar meg imponere av gode vokalister, dansere, trommiser og gitarister. Jeg lar meg imponere av talent rett og slett. Ofte blir jeg så imponert at jeg blir rørt. Så rørt at jeg kan feller tårer.

I likhet med publikum i denne videoen ble jeg rørt til tårer av denne damens talent. Hennes kontroll over sitt medium, og hennes fortellerevne i kombinasjon med lydsporet er en sterk opplevelse. I mine øyne i hvertfall.

Den siste uken har jeg prøvd å være mer aktiv på bildenettstedet flickr.com. Flinkere på å følge med på bilder andre legger ut, og diskusjoner i grupper. De jeg legger merke til er mest interresant er en gruppe for mamiya kameraer, og en gruppe for mellomformat fotografi. Jeg har lagt til begge disse på RSS leseren min, og får da full oversikt over alt innhold som legges ut der.

Da jeg kom hjem fra jobb i dag la jeg merke til at mellomformatgruppa hadde 278 nye bilder lagt ut siden jeg la meg i går kveld. Da jeg satt meg i godstolen med en kopp te og skulle se gjennom denne mengden med bilder, la jeg merke til at jeg scrolla meget raskt gjennom lista. Jeg vil anta at hvert bilde fikk ikke mer enn ett sekund på å fange min oppmerksomhet. Dette har jeg kommet frem til er en trend på de aller fleste bildesiter. Hvert bilde farer forbi, og kun de bildene som er tett opp imot den type bilde jeg liker godt blir betraktet særlig lenger enn det.

Hovedårsaken til denne hastigheten er jeg overbevist om er på grunn av den store mengden. Vi blir rett og slett presentert med så mange bilder daglig, også de av oss som ikke oppsøker det spesifikt,  at vi ikke har mulighet til å vie bildene den oppmerksomhet de kanskje fortjener. Og så er det jo også naturlig at i den store mengden med bilder er det veldig mye intetsigende og rett og slett dårlig fotografi.

Iblandt de 278 bildene var det 4-5 som fikk meg til å stoppe for å ta en nærmere titt. Lignende er jo situasjonen for meg. Om jeg legger noen bilder i disse gruppene, så sitter det ett hav av mennesker, som meg, å skummer igjennom materialet. Det stiller virkelig krav til bildene om man vil bli sett i det store havet.

-r

I skrivende stund er Studio Gs lærlinger på Hitra (en øy på kysten av sør-trøndelag.) og koser seg med skitprat, bildediskusjoner og sikkert litt øl også. De er der ute for å begynne på Studio Gs nye bokprosjekt. Også denne gangen handler det om miljøportretter av personligheter der ute i øyene. Jeg kjenner jeg gjerne skulle vært med. Både på grunn av det sosiale, og ikke minst på grunn av fotograferingen. Men det kommer vel muligheter for at jeg kan komme meg utover en tur til våren igjen. Noen må jo være igjen hjemme å jobbe også.

Jeg har tenkt at når jeg eventuelt skal utover å fotografere, så skal jeg gå for den gode gamle mamiyaen min. Tar med digitalt kamera som backup, men hovedkamera blir mamiyaen.

Alt jeg kan gjøre denne gangen er å ønske de unge lærlingene en god tur, og håpe de tar noen skikkelig fine bilder der ute.

-R

Jeg leste nettop en fotograf skrev om sitt eget bilde at han ikke brydde seg så mye om teknikk, og fokuserte mer på personlighet. Jeg begynnte så å gruble på nettop dette. Og jeg har kommet frem til at det finnes tre stadier av teknisk innsikt. Og jeg vil her prøve å sette ord på tankene mine.

Første stadium 
I dette stadiet er de fleste amatører. De amatørene som ikke har noen ambisjoner om å ta teknisk gode bilder. De som er fornøyde bare det de sikta på er i bildet. (noe som har blitt mye lettere etter digitale kameraer gjorde sitt inntog). I dette stadiet er også endel mennesker som gjerne ville vært i andre stadium, men som finner teknikken vanskelig å forstå og praktisere. Det er nettop her jeg ser for meg at disse “jeg bryr meg ikke så mye om teknikk” fotografene er. De sier de ikke bryr seg så mye om teknikken fordi de ikke helt forstår den. På lik linje med de som proklamerer at de bryter komposisjonsrgler.

Andre stadium
Her er de som iherdig jobber med å lære seg teknikken og komposisjonsreglene. De amatørfotografene som bryr seg om å ta teknisk gode bilder. De har også gjerne ambisjoner om å kunne livnære seg av fotografiet, og å få en kreativ karriere. De er voldsomt optatt av teknikk, og når de legger ut bilder på nett eller viser bilder til andre fotografer, oppgir på rams de tekniske data. Dette gjør de for å få bekreftelse på at de valgene som er gjort teknisk, er gode valg. I denne kategoriene finner vi også de menneskene som populært kaller seg “strobists”, og utstyrsglade mennesker. De som bryr seg mer om hvordan ett bilde tas, og ikke bruker så mye tankevirksomhet på hva bildet forteller.

Tredje stadium
Her finner vi de som virkelig ikke bryr seg om teknikken. De kreative menneskene som tar teknisk gode bilder uten å tenke så mye over hvordan bildene blir tatt. De har vært gjennom det andre stadiet, og har en så god forståelse av teknikken at de ikke lenger tenker over hva de gjør. De bare gjør det. Det samme gjelder komposisjon, fargelære, form, osv. Det faller naturlig for dem, og de har muligheten til å bevisst bryte med disse reglene når de føler det hjelper historien bildet skal fortelle. De har heller ikke noe behov for å fortelle at de har brutt regler, eller ikke bryr seg om teknikk.

Jeg tror altså at denne fotografen som sa han ikke bryr seg om teknikken er usikker på sin tekniske kunnskap. Kanskje føler han det litt sårt å få tekniske kommentarer som han ikke helt forstår. Og når han da sier han ikke bryr seg om teknikk, begrenser han kanskje antallet slike kommentarer. En erfaren fotograf ville ikke sagt at han ikke bryr seg om teknikken. En fotograf som tilhører det siste stadiet kan ta ett teknisk dårlig bilde, men jeg mener det da er ett bevisst valg, og derfor kan han ikke si han ikke bryr seg om teknikken. En fotograf på dette stadiet kan også velge å gå bort ifra komposisjonsregler, og vite hvilke regler han bryter. Men han bryr seg ikke om å fortelle at han har gjort det. I motsettning til en fotograf i det første stadiet.

Jeg føler det igjen er på tide å få rabla ned ord. Mye har skjedd siden sist. Sommeren er forbi. Jeg har flytta til ny og større leilighet. Nye folk har begynt i firmaet, og noen har slutta. Det er rett og slett for mye å fortelle om. Til og med i tikkordsform. Jeg nevnte i går kveld for en kompis at det var på tide å skrive nye nytt her. Han lo og sa jeg kunne skrive om en ny god helg, og det tror jeg at jeg skal.

Denne helga hadde Studio-G sin sommer-/høst fest. Årets tema var Hippie – Flower power. Vi tok turen ut i skogen i orkdalen. Jeg er fortsatt ikke helt sikker på hvor vi var, og det er ikke så viktig heller. Mange fine kostymer, og fin stemning. Denne festen markerte også slutten på min ferie. Jeg er altså nå tilbake på jobb, og vi har masse å gjøre. Nesten for mye. Spent på å se hvordan dette årets julesesong blir.

Ingen lovnader, men tror jeg skal klare å skrive litt hyppigere enn hver 4 måned.

-r